21. April…
Catalyzator og fastlegen som sorterer deg ut for å dø…

Dette jeg idag vil skrive om gjelder ikke direkte meg, selv om jeg også har blitt svært dårlig behandlet av den samme legen jeg nå skal fortelle om, men derimot vil jeg fortelle om min tidligere “Nabo” og noen av mine lesere vet også at denne “Nabo’n” jo egentlig er min mor men av ulike årsaker og familiære strider føles det enklere og omtale henne som “Nabo’n” selv om hun idag ikke lenger er min “Nabo” av den enkle grunn at hun i vinter flyttet til en lettstellt liten leilighet i bygdas mer sentrale strøk i Rygge.

Vel…
En gang på åttitallet ble min “Nabo” diagnostisert med Diabetes II (kosthold og pille-regulert diabetes) Min “Nabo” har aldri vært av den dedikerte og ihærdige typen når det gjelder slikt og efter en del år med dårlig regulert blodsukker begynte hennes fastlege å antyde at hun måtte begynne å bruke insulin og efter en kort stund videre så ble det igangsatt insulinbehandling. Nå begynte min “Nabo” å forstå alvoret og var pliktoppfyllende og nøyaktig med insulindoser men merkelig nok ble hun bare dårligere og dårligere og da hun begynte å stivne i bena med tykke legger og føtter atpåtil så ble hun bekymret. Hun ba meg om råd og jeg leste alt jeg kom over av relevant litteratur og jeg støttet henne fullt ut i å slutte med insulinen og gjennoppta pillebehandlingen og være forsiktig med kostholdet. Fastlegen var sterkt imot dette men han kunne jo ikke påtvinge henne behandling så hun fikk aller nådigst fortsette slik en kort stund mens hun måtte vurdere insulin alvorlig… I samme periode i forbindelse med et annet “medisinsk” studie kom jeg tilfeldig over en artikkel om et medikament som het Glukophage og som hadde fått stor anerkjennelse i utlandet fordi det økte musklenes evne til å forbruke sukkeret og derav ble kroppens eget insulin mer effektivt og jeg ble derfor med henne til fastlegen for å spørre om hun kunne få dette da det allerede var godkjent for bruk i Norge og derfor var tilgjengelig. Svaret fra fastlegen var at dette var ubrukelig og ikke egnet fordi hun måtte ha insulin. MEN… hun fikk lov til å prøve det, og det ble notert i journalen at passienten motsetter seg insulinbehandling og får lov til å prøve Glukophage intill hun ombestemmer seg.

Noen dager etterpå hentet hun de nye tablettene på apoteket og la meg si det sånn: Så lavt hadde aldri hennes blodsukker ramlet noen gang før i hennes liv! Dette var perfekt for min “Nabo” mens fastlegen var pottesur… (Hennes diabetes behandles den dag i dag med samme medikament)

Mange år senere, engang i 1997, var hun over flere år blitt mer og mer tungpusten og klarte knaptnok gå opp en tre-trinns trapp og hun følte at det var noe galt med hjertet men atter igjen var fastlegen imot at hun selv trodde noesomhelst og efter mange fastlegetimer og stadig økte problemer ble jeg igjen med min “Nabo” til fastlegen og forsøkte å spørre i faglige termer om saken men han var tydeligvis eksperten og dette var jo naturlig for en kropp som ble eldre og det var ingenting galt med min “Nabo” sa han. Da ble jeg forbanna… Hun skal til en spesialist, sa jeg å slo faktisk neven i bordet hans, hans svar var at det er minst seks måneders ventetid…. HUN BETALER SELV, sa jeg, og sånn ble det til at hun fikk en henvisning til time hos en indremedisiner i Moss allerede noen uker senere. Denne indremedisineren reddet min “Nabo’s” liv ! Da hun kom til han og han begynte sine undersøkelser ble hun umiddelbart søkt inn på FeiringKlinikken og da hun kom til Feiringklinikken og ble undersøkt en Fredags ettermiddag ble operasjonen for bytting av fire tette årer rundt hjertet allerede bestemt til Mandagen rett over helgen, her hastet det om hun ville overleve og det ville hun jo !

Den samme historien gjenntok seg for et par år siden da hun igjen var blitt totalt satt ut og hadde besvimt et par ganger og hennes fastlege gang på gang forsikret om at dette ikke var noe å bry seg om men derimot en naturlig konsekvens av å være i litt dårlig form… flere illebefinnende og situasjoner senere hvorpå jeg hadde funnet henne i svært dårlig forfatning på kjøkkengulv og baderom osv endte med at jeg ringte sykebil og fikk henne akutt inn på sykehuset ved to anledninger og det hele endte med at hun fikk innoperert en pacemaker. Det sier jo sitt om hvor syk hun var og at fastlegen IGJEN hadde sviktet når det gjaldt å få henne henvist til rette fagkyndige for utredning for hennes problemer.

Nå er min “Nabo” i konflikt med sin fastlege igjen
Stadig dårligere de siste årene av ikke definerte årsaker og det ble tatt mengder med blodprøver og stor var da overraskelsen når fastlegen besvarer blodprøvene med at hun må ta jerntabletter… men denne gangen hadde hun heldigvis bedt om kpopier av blodprøvene som ble tatt og selv om jeg ikke lenger har krefter eller en “oppegående” hjerne til å analysere og forstå slike avvanserte ting så har hun nå et barnebarn (den eldste sønnen til hennes sønn er midt i legeutdannelsen) som fattet interesse for hennes problemer og han tok med seg blodprøvesvarene på skolen og diskuterte med en medstudent og en lege og det var ingen tvil om at dette er nyrsevikt som krever behandling. Min “Nabo” bestillte da ny time hos fastlegen for å snakke om dette og fastlegens kommentar var: SÅNN ER DET Å BLI GAMMEL ! og hun måtte returnere hjem med uforettet sak og sviktende nyrer. FASTLEGEN SORTERTE HENNE UT FOR Å DØ AV NYRESVIKT !!!

Vel… Heldigvis har hun barnebarnet !
Han bruker nå sine kontakter og skal forsøke å skaffe henne en henvisning til en nefrolog og så får vi håpe hun får den hjelpen hun nå trenger. Jeg har desverre ikke mer krefter til å sloss mot hennes fastlege, den samme fatlegen som også har ignorert mine behov i utallige år og som også er delvis skyld i mye av det jeg sliter med idag. Skulle nesten tro det var hans mål i livet… å utrydde en viss familie fra bygda før han går av med pensjon… han var dessuten engang i tiden en såkallt SF-politiker, idag SV, men han vitner mer om en fasistisk nazismekapitalistisk egoist i mine øyne… Han tilåmed fremmet et forslag om å innføre forskjellsbehandling av boligbyggesaker i bygda med innføring av bo-plikt i spesielle områder…

Vel…
Jeg må desverre konsentrere meg om min egen skrantende helse og “helbred” nå og håper “Nabo’n” er i gode hender med sitt barnebarn som hjelper henne gjennom den medisinske jungelen. Og selv om vi har et svært anstrengt familieforhold uten kontakt og vi ikke kjenner hverandre, min bror og mine nevøer og jeg, så vil jeg iallfall si: Takk for at du finnes lille Nevø som har blitt stor og kan hjelpe “Nabo’n” videre 🙂